Fra Voss til Mandal – anno 1837.
Av Karl Erik Larsen
Det lille bruket Ullestadteigen på Voss
I begynnelsen av mai 1837 forlot en ung familie gården sin på Voss, og la ut på en lang og slitsom reise mot det ukjente. Det var Ole Johanneson Hovda (36), hans hustru Kari Eiriksdatter Seim (37) og deres 6 barn: Johannes (14), Eirik (11), Britha (9), Karen (7), Kolbein (5) og Anna (1).
Siden 1832 hadde de bodd på den lille gården Ullestadteigen, som de den gang hadde kjøpt for 470 speciedaler. Gården var på under 10 mål, hvorav 1-2 mål var åker. Den lå uveisomt til i brattlendt terreng høyt oppe i åssiden syd for Vangsvatnet. Her er en nydelig utsikt over Vangsvatnet og Vossebygden. Utsikten hadde de neppe så mye tid til å beundre. Her må det ha vært et beinhardt slit fra morgen til kveld for å kunne brødfø en familie på to voksne og seks barn. Trangboddhet var heller ikke noe ukjent begrep den gang, våningshuset hadde en grunnflate på ca. 20 kvadratmeter.
To barn ble født mens familien bodde i Ullestadteigen, i 1834 fikke de en datter, Anna. Hun døde samme vinter bare 3 mnd. gammel. Året etter fikk de en datter til som også ble gitt navnet Anna.
Amerikafeberen
I 1835 begynte ”Amerikafeberen” så smått å gjøre seg gjeldende i Vossebygdene. De første utvandrerne hadde sendt brev hjem, og en legpredikant leste opp Amerika-brev på møtene sine. Her ble det fortalt om hvor lett det var å skaffe seg jord i det nye landet.
Det var da kanskje ikke så rart at enkelte etter hvert tok den dramatiske beslutning om å bryte opp, og heller prøve lykken i Nord Amerikas Fristater. Blant de 75 personene som hadde bestemt seg for å utvandre i 1837 finner vi også Ole Johannesson Hovda med hustru og 6 barn.
De hadde solgt gården sin for 350 speciedaler.
I ”Minesterialbog for Vos – Protocol over Ind- og Udflytning” ser vi at familien 5. mai 1837 har meldt utflytting til Nord Amerikas Fristater.
I bokverket ”Historie om Utvandringen fra Voss til Amerika”, utkommet i Madison, Wisconsin 1932, er de samme personene omtalt. Her heter det at ”Hvor mange om nogen af disse sidste drog afsted kan ikke siges. De er ikke nævnt i tidlige breve, og er kanske ikke komne før senere om saa er”.
Drog av sted gjorde de, men til Nord Amerikas Fristater kom de nok aldri.
Fra Granvin i Hardanger reiste de med en skøyte hjemmehørende i Farsund, sydover rundt norskekysten og videre til Gøteborg hvor emigrantskipet ventet. Underveis – 9. – 10. mai – var de også innom Mandal. Lite ante de vel da at det var her de skulle komme til å slå seg ned.
Da de 18. mai kom til Gøteborg hadde emigrantskipet nettopp seilt, og de måtte vente ca. 2 uker på nytt skip. Dette var et fartøy, som i tillegg til nærmere 40 emigranter, også førte en betydelig jernlast. Kari Eriksdatter var sikker på at et slikt fartøy neppe ville kunne holde seg flytende over Atlanteren. Hun nektet derfor kort og godt å bli med. Skipet seilte og artikkelforfatterens tipp-oldeforeldre med 6 barn satt igjen i Gøteborg. De bestemte seg forholdsvis raskt for å droppe Amerikaplanene. De ville hjem igjen til Voss og begynne livet på nytt. De ble med et fartøy som skulle til Bergen. Utenfor Mandal grunnstøtte imidlertid dette fartøyet, alle om bord ble reddet og brakt inn til byen. Vår familie ble innlosjert på en gård på Vestre Skogsfjord. Her likte de seg svært godt, og bestemte seg for å bli. I kirkebok A-11 for Halse Sogn finner vi i listen over innflyttede ”Ole Johannesson Hovda med kone og 6 barn. Bosted: Saxemonen”. Det heter videre at ”Have her kjøbt jord og boesat sig”. Familien medbragte attest fra sogneprest Munster på Voss datert 4. mai 1837.
Det bør vel tilføyes at det tidligere omtalte emigrantskipet forlot Gøteborg 30. mai 1837 og ankom New York 18. august samme år, uten uhell av noe slag.
Gården Ullestadteigen på Voss,
den ligger der fortsatt, stort sett slik den ble forlatt i 1837. Gården er ikke lenger bebodd og bygningene er i en heller dårlig forfatning. Gården har fortsatt ingen veiforbindelse (1994), og det er bratt og vanskelig å ta seg fram dit. Undertegnede har besøkt gården flere ganger, og her går man bokstavelig talt i forfedrenes fotspor. Her kan man i stillhet nyte en fantastisk utsikt mens man lar tankene gå tilbake til de som bodde her og deres kamp for tilværelsen.